wheelbug

Familien Klum ønsker alle en fin nasjonaldag!

Etter maaange forsøk:

GRATULERER MED DAGEN!

Jeg har begynt å sykle til jobben. Den nye jobben ligger i sentrum og det koster flesk å parkere der. Derfor er jeg blitt SYKLIST. Å være syklist innebærer å bli del av en debatt om hvordan man skal "oppføre" seg i trafikken, hvilke hensyn som skal taes, hvilke regler som skal følges og hvor det er lov å sykle. Dette er en debatt jeg egentlig har holdt meg utenfor fordi jeg ikke har følt at den hadde så mye med meg å gjøre. Men som nybakt syklist er jeg mer eller mindre ufrivillig blitt en del av den. Debatten skal jeg ikke ta her, men noen virkelige sykkelopplevelser tenkte jeg å ta.

Jeg er jo helt fersk. Faktisk så fersk at når jeg fikk meg sykkel i fjor høst hadde jeg ikke hatt sykkel på over seks år. Så når vi hadde tatt vårpussen på syklene tidligere i vår, stilt inn sete og slikt, så oppdaget jeg at jeg var nødt til å øve meg! Å svinge på mindre areal enn en fotballbane var vanskelig. Og siden vi bor i en by så jeg nødvendigheten av å øve på svingradius... Treåringen inntok trehjulingen og motiverte mammaen i treningen, og ordtaket "det er som å sykle" ser ut til å være sant. Det tok ikke lang tid før svingradiusen var nede på "normal avkjørsel på vei". Jeg har nok fortsatt litt å gå på når det gjelder finjustering, men jeg tror det vil komme utover sommeren.

På tross av mine rustne svingeevner på sykkel har jeg vært bilist i de seks sykkelløse årene, og jeg liker å tro at jeg kan trafikkreglene. Jeg evner å ha oversikten i trafikken, vet hvor jeg har lov å sykle og hvilke tegn jeg som syklist skal gi. Jeg kan mine forpliktelser som kjørende og er så plikt oppfyllende at jeg går av sykkelen hvis jeg skal krysse veien over fotgjengerovergangen ved mye trafikk. Tilsammen kan jeg med treningsttøyet, den nye sykkelen, den proffe hjelmen og kunnskapen om trafikken oppfattes som rene proffsyklisten. - åh som skinnet kan bedra!

Det er nemlig ikke lett å være syklist når det kan virke som den generelle oppfattelsen er at syklister er sprø, farlig i trafikken, uforsiktige og tar seg til rette. I dag ble jeg regelrett presset av sykkelfeltet og opp på fortauet av en bil. Og i en folketom gågate med brosten (tilrettelagt for sykkel ved større stenflis lagt i et sykkelfelt) stopper en jente/dame opp rett forran meg, midt i sykkelfeltet og hyler. Jeg er SYKLIST, ikke et spøkelse...... Gaten var tom, to skritt til høyre eller venstre hadde vært en bedre løsning.

Med mange mere eller mindre skremmende opplevelser er jeg nok en skikkelig pysesyklist. Det hjelper lite med treningstøy og hjelm når en dame med dongeri og kurv forran på sykkelen triller forbi meg i nedoverbakkene. Men jeg sykler allikevel. Jeg sparer penger og miljøet. Og kondisjonen min ØKER. Jeg kommer til å fortsette å følge reglene og bli irritert når andre ikke gjør det. Og jeg kommer til å fortsette å sykle i treningstøy - aner du hvor vi vondt det er å sitte på det harde setet i dongeri?

Heia alle som sykler!

Hvorfor er det slik at i helgen, når man kan sove, så er det som regel noe eller noen som krever at man åpner øynene i femtiden! Det er såvisst altfor tidlig... Minstemann våkner generelt veldig tidlig, rundt 6 som regel. Men på hverdagene er det jo ikke så farlig, da må man jo opp etterhvert allikevel...

Men når helgen kommer så er 5 blitt nesten en vane. Vi har måttet gjort det slik at en av oss tar han fra femtiden og holder "fortet" til i sjutiden, så bytter vi. I dag tok jeg førsteøkt og har fått sovet til halv ti, og det er jo godt. Men jeg må jo si jeg håper trenden snur, og at kl 7 i helg bli en vane. Føler ikke jeg spør om så mye akkurat.... Når startet dagen deres i dag?

Nå har jeg jobbet to dager i den nye jobben. Jeg havnet rett oppi kontorlokaleskifte, slik at jeg nå (helt frivillig) har vært med å flyttet hele lageret til kontoret fra et sted til et annet. Det kjennes på kroppen at slik flyttearbeid ikke er det jeg er mest vant til akkurat. Men det har vært en ganske så allright måte å møte de nye kollegaene mine på. I stede for å møtes så vidt i lunsjen har jeg nå blitt litt bedre kjent med dem. Kanskje ikke en veldig vanlig måte å komme inn i et nytt arbeidsmiljø på, men en fin måte. Hvordan ble du kjent med dine kolleger?

Å begynne å jobbe fulle dager og hele uker etter mammapermisjon vil nok alltid være litt rart. Plutselig ser man barna mye mindre og jeg må la far overta kontrollen. Mannen i dette huset fikser oppgavene i hjemmet veldig godt, men jeg sliter nok litt med å slippe kontrollen. Jeg jobber med saken!

Legger ved noen bilder av han som endelig har forstått at tallerkenen skal stå på bordet, så nå får han ha egen. Det er han rimelig stolt av, og vil gjerne vise fram maten sin til oss. Da vipper han tallerkenen bittelitt opp, slik at vi kan se.

Fikk også ketchup på maten i dag, kanskje for første gang. Litt usikker, kanskje pappaen har introdusert det før....(Huff, det var dette med kontroll). Det falt i alle fall i smak!

Jeg begynner i ny jobb i morgen. Det er spennende og litt skummelt og veldig gøy! Det er en prosjektstilling som varer fram til august, når skolen begynner på igjen, i noe som heter Olavsfestdagene her i Trondheim. Det er Norges største kirke og kulturfestival, og den byr på alt mulig rart av konserter og kulturelle opplevelser. Siden min stilling i festivalen er helt ny, så har jeg ennå ikke noe helhetlig bilde på akkurat hva jeg skal gjøre hver dag. Men jeg tviler ikke på at dette er en slik jobb som jeg kan bli veldig oppslukt i! Jeg gleder meg!

Derfor har dagen gått med på å nyyyyte hvert sekund sammen med barna. Jenta tok fri i barnehagen og vi har vært litt på farten. Vi planlegger jo også et bryllup, og prøver å komme ajour med det. Men da vi kom hjem, var det faktisk såpass her i Trondheim at vi kunne sette opp verandadøra, og flytte lekene ut!

Det var stas for både store og små. Jenta kjøpte seg en prompepute da vi var ute og fartet og den har skapt mye latter nå i ettermiddag. Gutten har hatt latterkrampe flere ganger, og vi har ledd av det igjen. Herlig med alle disse endorfinene. Stemningen snudde en liten stund da lillebroren bestemte seg for å spise opp storesøsterens solsikkespirer. Men jeg tror jeg fikk redda stumpene..... Nå skal jeg lade batteriene litt før jeg er "fit for fight" i morgen tidlig.

Jenta vår har så mange talenter. Ikke det at hun har så spesielle talenter. Hun spiller ikke fiolin som Arve Tellefsen, maler som Munch eller har ballkontroll som Beckham. Men hun er god på endel hverdagsting. Hun tegner detaljerte tegninger, hun teller og regner pluss og minus og spør avanserte spørsmål på grunn av et oppriktig ønske om å forstå hvordan verden henger sammen. Alt dette uten at vi har pushet henne på noe. Det eneste vi gjør er at vi gir henne ærlige svar på de avanserte spørsmålene og vi lar henne hjelpe til med hverdagslige gjøremål. Dette har resultert i at hun kan å sette på vaskemaskinen, hun mestrer den store støvsugeren, og hun vet at babyene ikke kommer med storken. En annen ting Jenta er fryktelig ivrig på er kamera. Hvis iphonen blir liggende uten tilsyn mere enn tre minutter er hun ute å knipser. Det spiller ingen rolle hvem som telefon det er, min, mannen sin, mormors, farmors, tanter eller morfar. Det knipses med alle.

Hele barnetv ble foreviget i utallige knips i forrige uke.

Idag oppdaget jeg at alle detaljer fra rommet hennes var dokumentert. Selv om motivet foreløpig ikke er så lett å forstå, så er hun fryktelig opptatt av at vi skal se på henne og smile, og hvordan det fungerer med blitz og zoom og slikt. Så selv om hun selv sier at hun skal sitte i toppen av en heisekran når hun blir stor, så er det kanskje fotograf hun blir?? Hvem vet....

Så ble det fryktelig stille her gitt! Gikk helt tom for blogglyst og tid. Jeg har begynt å jobbe så smått, men venter ennå på at det skal starte skikkelig. Måneden som har gått har vært litt preget av sjukdom. To runder farrang/spysyke på barn og voksne har stjålet litt tid. Men når vi har vært friske så har vi vært mye ute og fartet. I påsken var vi på fjellet og snødde nesten ned, men koste oss allikevel. Vel hjemme igjen er vi glade for at snøen er borte, og har pusser sykler, skiftet dekk på bilen og fått utmøblene på plass på verandaen.. Poster noen bilder fra den stille tiden, og håper jeg kanskje er igang med bloggen igjen!

Påskeaften i snøføyka

Man er aldri for liten til å være med på tur!

Snøscooter-rypa og hennes far

Snøen er forsvunnet hjemme, tjohoo!

Vi fortsetter forberedelse til bryllup...

Gutten utforsker innsiden av tørketrommelen

Fra dagens bytur, barna prøver minikarusell og det ser ut til å falle i smak!

Det ble et aldri så lite bildeskred av to øyenstener. De er stort sett det viktigste og mest tidkrevende i hverdagen vår om dagen.... Håper dere har hatt en fin lørdagskveld!

Hverdagen går unna! Nå er det bare to uker igjen av permisjonen min, og gubbens tur til å ta over husmorspliktene. Kjenner jeg har litt blandede følelser rundt akkurat det. Men først er det påskeferie, hyttetur og familiekos som står på plakaten. Vi er akkurat pakket ferdig og klar for vår versjon av tradisjonspåske. Derfor vil jeg gjerne ønske alle sammen en riktig god påske!

Vårtegnene kommer fram over alt. Snøen smelter og vi får se mengdene med strøsand som er brukt. Fuglene begynner å kvitre, Skjæra skratter igjen. Man får skatteoppgjøret og det avgjør humøret. Alle har egne ting som man forbinder ekstra med våren. For meg er en av de beste vårtegnene dette:

Det har alltid vært et av mine sikre tegn på vår, men når man får blomstene plukket av eget barn tok dette tegnet straks førsteplassen!

Hva sier du om disse? HESTEHOV eller LEIRFIVEL? Eller har du et annet navn på de?

Liker du å leke? Hender det at leken får deg til å glemme tid og sted?

Observante lesere har kanskje lagt merke til at barna sitter i bakgrunnen å ser barne-tv, mens vi voksne synes det er vanskelig å legge fra oss legoen! Hva kan jeg si? Vi er glade i å bygge Lego! Jenta også, men barne-tv er litt mere interessant bare....